I dag for en uke siden kom jeg hjem fra min siste sommerleir i Press. Det gjør vondt, godt, føles rart og helt naturlig på samme tid. Det føles naturlig fordi jeg har vært i organisasjonen i fem år nå, og dette året er de fleste jeg har jobbet sammen ferdig i sine verv. Jeg har vært i organisasjonen lenge nok til å se generasjoner gå ut og nye komme inn. Gamle tillitsvalgte som takker for seg og nye som gleder seg. Jeg har vært en selv. Det føles likevel rart nettop fordi jeg har vært der så lenge. Press er familie, Press er venner. Mennesker som er der de bra dagene, og venner som er der når det ikke er like bra. Det føles godt fordi jeg vet at de som betyr mest forblir i livet mitt og at jeg alltid kommer til å huske denne tiden som noe godt, men vondt fordi en fantastisk periode i livet mitt er over.

15 år gammel på mitt første landsmøte møtte jeg mennesker som kunne det de drev med, mennesker som brant for barns rettigheter og at alle barn skal ha like muligheter. Mennesker som turte å si i fra til politikere, til media og være forkjempere. Mennesker som sa at kroppspress var dritt og som kalte asylbarn for det de faktisk er; barn. Jeg møtte mennesker som kom til å bli noen av de beste vennene mine, mest sannsynlig for livet ut. Siden den gang har jeg fått mulighet til å prøve meg på så mye nytt, jeg har arrangert seminarer, leirer, vært på høringer, deltatt i debatter, holdt foredrag og virkelig satt føttene utenfor min egen komfortsone. Jeg har lært så ufattelig mye.

Tusen takk for meg. Takk til alle som gjør organisasjonen til det den er. Varm, god og uredd. Takk til alle som har stått ved min side gjennom tykt og tynt, til alle jeg har fått jobbe med. En spesiell takk til Karoline, Margrete, Øystein, Sara, Mina, Elfi, Usman, Maja, Alina, Caitlin, Susanna, Synnøve, Lise, Marianne, Liv og Ane. Til alle dere som nå tar over, lykke til, dere kommer til å ha en fantastisk tid. For fem år siden startet jeg å ta barns rettigheter personlig, det kommer jeg aldri til å slutte med. Takk.

For mange er det en selvfølge at vi snakker om kroppspress, men for andre er det å snakke om kroppspress et problem. Det er helt greit uansett hva du mener, men jeg tror det er viktig å forstå hva vi får ut av å snakke om noe. Fordi kroppspress har alltid eksistert, det er ikke noe som plutselig kom med dagens ungdomsgenerasjon, påført av voksne og moteindustrien. Gjennom generasjoner har vi hatt et ideal for hvordan vi mennesker skal se ut, hvordan vi skal oppføre oss, hvordan vi skal ha sex, og listen går videre. Det er i stor grad snakk om normer, altså regler for hvordan det er greit å være, men ofte går de reglene over til å bli noe som er vanskelig å følge for veldig mange mennesker, og da snakker vi gjerne om et ideal. 

Problemet rundt kroppspress ligger ikke i at det er et ideal å være tynn, blond eller høy. Problemet ligger i at vi har et ideal, et snevert mål for hva vi skal strekke oss etter. Det hadde ikke vært noe bedre om idealet var å veie 150 kg, være 150 cm høy og ha rosa bolleklipp. For de fleste mennesker vil idealet aldri være mulig å oppnå. Likevel ser vi disse idealene rundt oss hele tiden, enten det er i avisene, på Netflix eller reklameplakater. Mennesker som ser perfekte ut, med det perfekte livet og de perfekte vennene. Feilen vi ofte gjør er å plassere sinnet vårt på disse menneskene, noe pop-musikken elsker å gjøre som et feiltrinn i veien til kroppspositivisme, se eks. Meghan Trainor med "All about that bass" eller Nickis "Anaconda". [fortsetter under]

Skal vi jobbe mot det snevre idealet trenger vi representasjon, og da må vi rette misnøyen vår mot de som kan gjøre noe med dette. Det er mediehusene, det er de som produserer serier, det er motebransjen, og reklameindustrien, men det er også politikere. For politikere har faktisk mulighet til å gjøre noe med dette problemet, selv om de er veldig glad i å si at de "ikke har en slik makt". Du må faktisk ikke hete Potter for å gjøre det lite attraktivt for reklamebransjen å slutte å retusjere til det ugjenkjennelige, alt man trenger er et litt stygt klistremerke. Dette har dere gjort før med ting som er usunt, husker dere tobakken? 

Men tilbake til hvorfor vi snakker om kroppspress. Vi snakker ikke om kroppspress for at flere skal slite eller innse at de har et problem de ikke har. Vi må snakke om kroppspress slik at flere forstår at det ikke er deres egen skyld når de føler at kroppen ser jævlig ut, at de mislykka og aldri kommer til å få til noen ting. Vi må snakke om kroppspress slik at flere forstår at det er lov å  ikke sminke seg, og at det er lov å droppe trening en dag for å være med venner. Vi må snakke om kroppspress slik at politikere og voksne som kan gjøre noe med dette forstår, og slik at unge får verktøyene til å være fornøyd med seg selv og sin egen kropp. Fordi vi snakker ikke om kroppspress slik at Jonas på 17 kan sitte i kantina og le av at "jeg liker jo digge damer da hehehe" når noen spør om han bryr seg om kroppspress. 

Vi snakker om kroppspress for å bekjempe det, akkurat slik vi gjør med rasisme, homofobi og Donald Trump.

Det nærmer seg slutten på skoleåret og de fleste har fått det siste stipendet før sommeren. Da er det greit med noen tips til hvordan man kan overleve sommeren uten penger. Lykke til 😉

Hurra for Norge, 17. mai og påske, eller noe sånt noe. Nå skal ting forberedes, skjorter strykes og flagg skal gjøres klare. Lykke til med forberedelsene folkens!

I går var det Eurovision, og som mange sikkert vet og skjønner skal det feires skikkelig. Jeg og noen venner spiste taco og så på finalen sammen med P3 morgen. Litt uenig med vinneren, selv om det definitivt var en bra sang. Heiet selv på Bulgaria, som også gjorde det bra. Prøvde å komme inn på Elsker etter finalen, men det var et salig kaos, for det var vi ikke helt alene om den kvelden, he he. Er det homofest så er det homofest.

Da kommer jo den tiden av året hvor jeg liker å gjøre noe tull med utseendet mitt. I fjor gikk jeg bananas og tok hull i nesa og farget håret hvitt, og klippet pannelugg. I år blir det bare farging, for resten er jo allerede der (rart det der med hull man tar i kroppen og sånn). Resultatet kommer sikkert etterhvert, vil egentlig klippe det først, nå ser det litt loka ut. Uansett, nå er det helg og snart er det 17. mai og party party for Norge! Så ha en flott helg alle sammen!

Det er, som mange ganger sagt, eksamenstid og det innebærer ufattelig mye stress. Hittil har jeg hatt to skoleeksamener, en prøve og en innlevering. Nå står det igjen en skoleeksamen og en innlevering. Jeg er mye hjemme i Fredrikstad for tiden og leser til eksamen og jobber med oppgaver. Der kan jeg heldigvis finne roen til å sette meg ned med arbeidet og er så heldig å ha litt curlingforeldre som lager mat og hjelper rundt meg. Hodet er for tiden kaos, men sånn skal det vel være i disse tiden, regner med noen flere kjenner seg igjen?

De siste dagene har vært deilige med sol og sommer. Jeg har til og med tatt det første badet for å i år på Sørenga og sittet ute i sola til langt på kveld. Det høres nesten for fantstisk til å være sant nå oppe i eksamenstiden. Forrige uke var jeg også på en sneak peek på en kunstutstilling om skeivt uteliv fra 50-tallet til i dag, som jeg også deltar i. Jeg er ikke store delen av utstillingen selvfølgelig, men har fått være med på en liten del, som er utrolig morsomt å få lov til! Så da var jeg og Elise på en liten forhåndsvisning av noe av det som skal være på utstillingen nå til sommeren. Gleder meg utrolig mye til å se den i sin fulle glans! Om noen vil lese mer om utstillingen kan dere finne det her.

De neste ukene er noen av de mest stressende ukene dette året. Jeg har alt for mange eksamener, innleveringer og prøver på veldig kort tid, og da trenger man et sted å gå til, roe ned, både mentalt og fysisk. Jeg bor rett ved siden av botanisk hage, og merkelig nok er dette første gangen jeg går dit på tur, helt alene. Vanligvis når jeg er stressa legger jeg meg ned i senga og så bare kjører på til alt som gjør ting stressende er ute av verden, og noen ganger stopper det i senga. Da er det greit å gjøre noe, som f.eks. å gå i botanisk hage, sitte der i stillhet og høre på lydene, se på plantene og ta alt for mange bilder av det fine som er der. Men nå, tilbake til stresset, litt til, så er det snart ferie og over.

Det er rart å stå her i dag. For 5 år siden sto jeg i kantina på Frederik II videregående skole og ble vervet til organisasjonen Press. Jeg ble nærmest tvunget av to venner jeg ikke kjente så godt, men lot meg overtale. Lite visste jeg at det skulle bli den reisen og erfaringen det til slutt ble. Linn, Margrete og jeg drev Fredrikstad Press, og etterhvert skulle vi skille våre veier. Linn skulle til Oslo, Margrete til Tronheim og jeg ble igjen i Fredrikstad. Den eneste kontakten vi hadde ble gjennom Press. Både jeg og Margrete satt i landsstyret sammen, og Linn så vi nå og da. Ett år senere ble jeg og Margrete valgt inn i sentralstyret, og igjen er vi sammen alle tre i samme by.

Press har vært en trygghet, et sted hvor jeg lærer og vet hva jeg går til. Et sted hvor jeg har mine nærmeste venner og mine beste erfaringer. Jeg har fått bli kjent med så ufattelig mange flotte mennesker og blitt utfordret på ting jeg aldri hadde trodd jeg kunne få til. Press og vennene jeg har fått der har vært der for meg når himmelen er blå og dagene er flotte, men også når ting er mørkt og trist. Press var der da jeg mistet mormor under sommerleir og da jeg gråt av glede for de nye tillitsvalgte som ble jublet inn i nye verv. Gled dere, for dere har så mye flott i vente.

Jeg er først og fremst taknemmelig, for den muligheten jeg har fått, for menneskene jeg har fått kjenne og for tilliten jeg har blitt gitt. Men jeg er også redd. Redd for hvordan jeg skal klare å erstatte det Press har gitt meg i tiden som har gått. Det er med et dypt sukk inni meg at jeg nå går mot slutten av min periode i Press. Det rart og litt skummelt. Takk for alt dere har gitt meg, det er heldigvis ikke ferdig helt enda. Jeg skal si lykke til alle nye, men det er snart, først skal vi fullføre perioden med et heidundrendes fyrverkeri av en sommerleir. Kjære landsmøte, takk for at dere igjen beviser hvor mye denne organisasjonen betyr for meg!

Dette innlegget er litt sent ute, men ville oppdatere på hva jeg har gjort i påsken. I påskeferien dro jeg hjem til Fredrikstad til familien og så ned til Kristiansand for å besøke søsteren min og de tre jeg er onkel til. Det var veldig koselig å se de igjen, ettersom det også blir veldig lenge mellom hver gang. Vi gikk turer og spilte kort, og hadde det generelt hyggelig sammen. Deretter var jeg hjemme et par dager før jeg dro tilbake til Oslo. I Oslo hadde jeg to venner fra Barcelona boende hos meg, og på den siste lørdagen i påsken dro vi ut på byen sammen. Generelt en bra og avslappende påske før eksamensstresset starter for fullt.

Denne uken har jeg blitt ferdig med den første eksamenen dette semesteret, så nå er det kun 3 igjen. Det er sol og sommer i byen allerede, og i dag har det vært t-skjorte vær, så da ble det gåtur i Oslos gater. Det er deilig at man endelig kan være ute, selv om eksamensperioden kommer snikende innpå og man i teorien burde lenkes fast til stolene på lesesalen. En dag i sola får gå bra.

I helga, har det som mange har fått med seg, plutselig blitt full sommer i byen. Sola skinner, folk er ute og det kryr av mennesker på restaurantene. Det er skikkelig sommerfølelse å sitte ute på brygga og ta en øl frem til klokka er sju og det fortsatt er varmt nok. I dag har det også vært varmt nok til å gå i shorts, selv om mange beholder boblejakka. At de orker.

Gutt på 20 fra Fredrikstad. Bor i Oslo der jeg studerer Utviklingsstudier på UiO. Jeg driver også med frivillighet på fritiden og hever gjerne stemmen min i media. Blogger om ditt og datt, som oftest tanker og litt om livet. Har et mål om å bli famous på Youtube, men det vet vi begge at aldri kommer til å skje. Alltid hatt en interesse for "det å ikke passe inn", som ofte gjenspeiles i det jeg gjør og interesserer meg for. Kom ut som homofil i 2012, har hatt spiseforstyrrelser, kjipe tanker i ny og ne, men ellers går livet bra. Kontakt meg gjerne på leifers@icloud.com om du har spørsmål.