I går var jeg på konsert med Ramón der han slapp sin nye singel Knock. Den synes jeg alle skal sjekke ut faktisk.

De siste dagene har jeg jobbet med en rapport som snart lanseres av Press (Redd Barna Ungdom). Jeg designer rapporten og gleder meg til den sendes i trykken nå veldig snart. Ellers er det jo sol ute og kaldt, men det hjelper så sykt på humøret at sola dukker fram for tiden. Gleder meg så sykt til sommer og sol og varme dager igjen nå. 

Vel, her får du ditt innlegg nummer to. Dedikert til deg. Har lyst til å skrive din fitte, men det er ikke innafor. Så da dropper jeg det.

Har jeg lyst til å skrive to innlegg om livet mitt og ikke putte alt inn i ett innlegg så gjør jeg vel det. Om det er i en bok, så gjør jeg vel det? 

Vi er alt for opptatte av hvordan vi blir oppfattet på sosiale medier. Akkurat som om noe jeg poster her kommer til å ha stor betydning. Før la jeg følelsene mine flatt ut på blogg og hadde det gøy med bilder og sånt. Nå skal alt være gjennomtenkt og passe inn i feeden. Har lyst til å gjøre bloggen til en dagbok igjen med pretensiøse ord og meg som later som om jeg forstår verden. 

Før postet jeg alt og ingenting. La ut om livet og hva jeg drev med. Postet. Tenkte ikke over hvem som leste eller hvordan det ble oppfattet. Jeg skrev og kommenterte. For moro skyld, ikke for views eller lesere. Det var en tid vi kunne bruke internett og sosiale medier til å legge ut og ha det gøy, uten tanke på at noen kom til å lese hva vi skrev eller at det skulle ha betydning for hvem vi var. Det var et sted å puste ut, ikke et sted for å bygge nettverk eller karriere. 

Jeg savner det litt, kunne poste hva jeg vil. Ikke tenke over hva, hvem, hvorfor eller hvordan. Eller når for den saks skyld. 

Jeg poster først og fremst for meg selv, også synes jeg det er gøy å delta i samfunnsdebatten. Kanskje man skulle gi litt mer faen? Da jeg begynte å skrive om det å komme ut av skapet begynte folk å lese, jeg fikk spons og hadde folk som fulgte med på hva jeg skrev om. Det skremte meg litt, men det var også gøy. Jeg husker jeg skrev om det å komme ut i flere innlegg. Ikke fordi jeg skulle kapitalisere på historien min, men fordi jeg ikke klarte å skrive det i ett innlegg. Det fortjente en bok. Også var det en lærer som kommenterte på Facebook at jeg "hadde vel fått nok oppmerksomhet nå?". 

Nummer 1: Det er ikke din blogg, gtfo. 
Nummer 2: Du er lærer, hva slags kommentar er det?
Nummer 3: Det er min blogg.

Til kvinnedagen skrev en venninne av meg et dikt som er postet på Facebook. Anbefaler alle å høre det! Selve dagen brukte jeg først på jobb på Blindern før jeg dro til sentrum og møtte venner for å gå i toget. Vi gikk med PION, organisasjonen som kjemper for sexarbeidere sine rettigheter. Kontroversielt for noen, en selvfølge for andre. I fjor fikk de revet banneret sitt i to av et søppel av et menneske. Kvinnekamp er en kamp man må sammen om, uansett om man er uenig i fremgangen, ikke skape skiller mellom hvem som fortjener rettigheter og ikke. 

Uansett. Etter toget dro jeg ut for et par øl og litt dans. GRATULERER på etterskudd til alle som leser bloggen nå. WHO RUN THE WORLD. GIRLS.

Så jeg vet jeg er alt for dårlig til å poste på bloggen, så nå skal jeg fortelle om en tur til Tyrkia som skjedde for flere uker siden. 14. februar reiste vi på studietur til Tyrkia med studiet mitt i en uke. Det var oppsummert en skikkelig bra tur med masse god drikke og mat. Savnet merkelig nok norsk kebab i kebabens hjemland, men det får være.

Vi var i Istanbul, som er en by med utrolig masse historie. Jeg angret sterkt på at jeg ikke hadde lest meg opp enda mer på byens og landets historie før jeg reiste, men vi fikk heldigvis høre masse historie på turen. Vi fikk oppleve Hagia Sophia, den blå moske, Basilica Cistern og mye mer. Vi fikk også møte CHP, landets opposisjonsparti, noe som var svært interessant og mulig sterkt kontroversielt. Vi fikk også møte en gruppe journalister som kjemper for ytringsfrihet.

Tyrkia er et land i unntakstilstand, men merkelig nok merker man ikke det i det hele tatt som turist der. Jeg skjulte seksualiteten min gjennom hele turen, men til tider var det mennesker og situasjoner som det føltes merkelig naturlig å skulle være åpent skeiv. Jeg ble også sjekket opp av en fyr på et utested, men valgte å smile og fortsette dansen med de jeg var med. Uansett, Istanbul og Tyrkia er et land verdt reise til. 

I dag har jeg sittet i en panelsamtale sammen med Tooji, Dag Sørås, Tony Risvoll og Jørgen Lehn Marthinsen. Peder Kjøs ledet samtalen, og det var en utrolig flott opplevelse. Mamma har vært på besøk i Oslo i dag for å komme på panelsamtalen og vi har vært på julemarked i spikersuppa og tittet litt rundt i butikker på litt av hvert. Spiste på Café Sara før vi tok turen til Kulturhuset.

For mange menn i dag er det kanskje en selvfølge å vise følelser, og det må applauderes, men for mange henger kanskje gamle kjønnsroller sterkt igjen. Det var spennende å høre alle sine tanker om hva som har gjort at menn har vanskelig for å snakke om følelser, men også å høre menn snakke om sine følelser foran et publikum. Man kan vel konkludere med at menn også har følelser.

Takk til ROS som inviterte meg og arrangerte en utrolig hyggelig kveld med kule folk og takk til alle som stilte spørsmål og kom bort etter samtalen for å snakke, det er alltid utrolig hyggelig. 

I går var det fullt kjør, først på julemarked, så i bursdag, så på innflytningsfest og så på byen. På dagen var jeg og Karoline på julemarked på Rudolf Steinerskolen på Hovseter. Der var det skikkelig julestemning med middelaldertema. Hele julemarkedet var skikkelig gjennomført og det var morsomt å se, de hadde til og med "barnegrill" (på bilde nr. 3) som nesten passet bedre inn på Tusenfryd. Kom iallfall litt i julestemning, selv om det bare er november og en liten stund til jul (vel nå er det bare et par dager igjen). 

Etter julemarkedet dro jeg videre i bursdag til en god venn før jeg dro på innflytningsfest til ei venninne på studiet mitt. Det var på Tøyen og utsikten derfra i 14. etasje var helt fantastisk. Vi dro hele gjengen til Elsker etterpå og jeg ble der til det stengte. Ble et lite nasj etterpå, så jeg er ganske død i dag, men hadde en veldig hyggelig kveld i går. I dag blir det senga og lade opp til panelsamtale i morgen. Sjekk ut arrangementet her om du har lyst til å ta turen!

Da Alyssa Milano oppfordret kvinner på Twitter til å si i fra om seksuell trakassering utløste hun et snøras ingen så komme, men omfanget er ikke uventet. I skrivende stund har over 1100 musikere og 590 kvinnlige skuespillere signert opprop mot seksuell trakassering. Alle, fra familier rundt middagsbordet til politikere, diskuterer problematikken høyt og lavt. Noen med personlig erfaring, andre med hån.

Også blant medstudenter diskuteres Me too både med og uten øl, og en trend begynner å forme seg. Det er oftest, jeg tør nesten å påstå alltid, at det er gutter som klarer å latterliggjøre problematikken. Som en selverklært rolig og forståelsesfull mann ønsker jeg ikke tråkke på noens tær når det kommer til denne type tematikk, men den tankegangen går visst enkelte hus forbi. Et argument jeg har hørt litt for mange ganger i det siste er at menn blir voldtatt oftere enn kvinner, om man inkluderer statistikk fra fengsel. Ja, det er sant (med en modifikasjon; dette gjelder USA).

Men dette handler ikke om hvem som blir voldtatt mest. Ingen sier at voldtekt er greit. Voldtekt er ulovlig etter lov. Her er det snakk om ukultur; at kvinner i tiår har følt seg utrygg på åpen gate i mørket eller seksualisert på arbeidsplassen.

Et annet argument jeg har fått høre er litt mer omfattende, men prøv å følg tankegangen her. "Kvinner roper kun trakassering når det er en mann de anser som stygg gjør den type handlinger, men når mannen er ansett som attraktiv blir han ikke avvist". Etter den logikken skal ingen menn noen gang legge an på en kvinne igjen, og menneskeheten vil ikke lenger reprodusere. 

På den ene siden forstår jeg at dating kan virke håpløst, men det er likevel totalt skivebom. Det er ingen som sier at menn ikke skal få sjekke opp kvinner. Skulle vi fulgt den logikken sier vi jo også at kvinner i større grad må la seg sjekke opp og ha sex med menn de ikke ønsker å være med, er det virkelig det vi ønsker? 

Jan Guillou fortalte forrige uke i et intervju at han er blitt usikker på om han i det hele tatt kan gi kvinner en klem lenger, og at eldre menn er det mest motbydelige man kan være for tiden. Joacim Lund fulgte opp i Aftenposten med at menn begynner å få nok av kampanjen.

Stakkar dere. Menn som føler at rampelyset én gang skinte litt for sterkt. Jeg kommer selv en gang til å være en hvit middelaldrende mann, og det er ikke synd på hverken dere eller meg. Det er vår jobb å gjøre noe med denne oppfatningen, akkurat som vi ber muslimer til å ta avstand fra usunn kultur. Vi trenger ikke mene at dette er riktig løsning for noen av problemene, men vi må iallfall være rettferdige nok til å spille etter samme regler.

For dette handler om ukultur. At mannen skal få ta seg til rette der han ønsker og kvinnen passivt skal delta på det som blir gjort med henne. Hadde jeg blitt dasket på rumpa en gang på et julebord av en annen voksen, eldre eller yngre, ville jeg ikke tatt det ille opp. Hadde det skjedd på jobb, en gang i uken, på byen hver helg og på gata av tilfeldige, hadde situasjonen vært litt annerledes.

Me too reflekterer kanskje ikke alltid problematikken slik den er i Norge, med kvinnlige toppledere i alle de viktigste posisjonene i politikken, men det er tydelig at den reflekterer en ukultur vi som land kan og burde gjøre alt for å bli kvitt. Og da er det ikke å synes synd på meg selv, fordi jeg er mann, som er løsningen. Vi snakker om at generalisering er naturlig i menneskets natur; nå kan vi føle det i praksis. Jeg sier ikke at det er bra eller riktig, jeg sier at det er et faktum.

De absolutt fleste menn oppfører seg bra. Mange kvinner er drittsekker. For mange menn blir voldtatt. Menn blir seksualisert trakassert. Kvinner voldtar. Ingen sier at det skal være sånn, men må har vi en mulighet til å virkelig gjøre noe med en struktur vi ikke liker. Ta den, ikke sipp.

EDIT: I går fikk vi se at det går an å ta til seg kritikk. Be like Berggren, ta til deg kritikk. 

Nå er det mildt sagt lenge siden jeg sist gang blogget. Jeg har tenkt på at jeg skulle blogge, at jeg skulle sette meg ned, lage nytt design til bloggen, freshe opp litt og legge ut noe nytt. Så da satt jeg her, med nytt design og ikke noe innhold. Kanskje om jeg tar det litt med ro kan jeg holde dette i gang. Men vi får vel catche opp litt siden sist gang?

Sist jeg blogget takket jeg for meg i Press, det var i sommer, nå er det blitt vinter, og det har skjedd mye rart siden sist gang. Jeg har fått en hel ny klasse på studiet mitt, en fantastisk gjeng med personlighet og energi. De har nå hatt sin første runde med eksamenstid, og jeg har hatt min 5. og nestsiste før jeg skal begynne å skrive bachelor. Nå har jeg gjennomført 14/15 eksamener før bacheloroppgaven skal leveres og jeg forhåpentligvis har en bachelor i utviklingsstudier.

Jeg har tatt masse selfies av meg selv og starta et liv uten frivillig arbeid, noe som er forferdelig rart og deilig. Det er rart å ikke ha et kontor å gå til, selv om jeg ikke kan si jeg har klart å holde meg helt borte. Men denne gangen er litt betalt arbeid her og der, som kjennes mye bedre på lommeboka nå som det nærmer seg juleshopping. Jeg har også skaffet meg jobb på UiO. Den offisielle tittelen er vel konsulent, men hvem vet egentlig hva det betyr? Jeg jobber iallfall i en avdeling som heter MiFA (Mangfold i Fokus i Akademia) som arrangerer kurs for videregående elever for å hjelpe dem med valget av høyere utdanning.

Jeg har hatt det forferdelig mye morro med venner, festet og vært på fylla. Det er nok sunt det og, å være sosial og ha tid til seg selv og sine. Jeg har også begynt å trene, noe jeg ikke har gjort siden videregående, så det er jo en spennende del av livet for tiden. Vel, løfte vekter og løpe er kanskje ikke så spennende, men det er en sunn forbedring som jeg setter pris på i hverdagen når det ikke er like tungt å komme seg opp trappa. Kan love at det ikke kommer noen før og etter bilder (tror jeg, får man likes av sånt?).

Jeg har fått slappet av litt, vært litt syk i kulda og fått snø (og sett den smelte bort). Nå sitter jeg her med bloggen og prøver å tenke ut hva jeg skal skrive om. Jeg har prøvd å skrive om hverdagen, om livet og politikk, om spennende ting jeg gjør og kjedelige ting jeg gjør, men det er vel litt det jeg vil finne ut nå. Jeg liker å skrive, jeg liker å debattere og følge med, så da kanskje det blir litt av hvert. Er kanskje ikke verdens beste rosablogger, men jeg kan gjøre et forsøk.

En kul ting jeg skal gjøre framover, nå på mandag faktisk, er å sitte i en panelsamtale med ROS om menn og psykisk helse. Samtalen heter "Typisk mann", og jeg skal sitte med Tooji, Dag Sørås, Tony Risvoll og Jørgen Lehn Marthinsen. Peder Kjøs skal lede samtalen. Tror det blir spennende, bra folk som skal snakke iallfall. Takknemmelig for at jeg får lov til å delta der! Arrangementet finner du her om du er i Oslo og har lyst til å ta turen (btw, det er billetter igjen!).

I dag for en uke siden kom jeg hjem fra min siste sommerleir i Press. Det gjør vondt, godt, føles rart og helt naturlig på samme tid. Det føles naturlig fordi jeg har vært i organisasjonen i fem år nå, og dette året er de fleste jeg har jobbet sammen ferdig i sine verv. Jeg har vært i organisasjonen lenge nok til å se generasjoner gå ut og nye komme inn. Gamle tillitsvalgte som takker for seg og nye som gleder seg. Jeg har vært en selv. Det føles likevel rart nettop fordi jeg har vært der så lenge. Press er familie, Press er venner. Mennesker som er der de bra dagene, og venner som er der når det ikke er like bra. Det føles godt fordi jeg vet at de som betyr mest forblir i livet mitt og at jeg alltid kommer til å huske denne tiden som noe godt, men vondt fordi en fantastisk periode i livet mitt er over.

15 år gammel på mitt første landsmøte møtte jeg mennesker som kunne det de drev med, mennesker som brant for barns rettigheter og at alle barn skal ha like muligheter. Mennesker som turte å si i fra til politikere, til media og være forkjempere. Mennesker som sa at kroppspress var dritt og som kalte asylbarn for det de faktisk er; barn. Jeg møtte mennesker som kom til å bli noen av de beste vennene mine, mest sannsynlig for livet ut. Siden den gang har jeg fått mulighet til å prøve meg på så mye nytt, jeg har arrangert seminarer, leirer, vært på høringer, deltatt i debatter, holdt foredrag og virkelig satt føttene utenfor min egen komfortsone. Jeg har lært så ufattelig mye.

Tusen takk for meg. Takk til alle som gjør organisasjonen til det den er. Varm, god og uredd. Takk til alle som har stått ved min side gjennom tykt og tynt, til alle jeg har fått jobbe med. En spesiell takk til Karoline, Margrete, Øystein, Sara, Mina, Elfi, Usman, Maja, Alina, Caitlin, Susanna, Synnøve, Lise, Marianne, Liv og Ane. Til alle dere som nå tar over, lykke til, dere kommer til å ha en fantastisk tid. For fem år siden startet jeg å ta barns rettigheter personlig, det kommer jeg aldri til å slutte med. Takk.

For mange er det en selvfølge at vi snakker om kroppspress, men for andre er det å snakke om kroppspress et problem. Det er helt greit uansett hva du mener, men jeg tror det er viktig å forstå hva vi får ut av å snakke om noe. Fordi kroppspress har alltid eksistert, det er ikke noe som plutselig kom med dagens ungdomsgenerasjon, påført av voksne og moteindustrien. Gjennom generasjoner har vi hatt et ideal for hvordan vi mennesker skal se ut, hvordan vi skal oppføre oss, hvordan vi skal ha sex, og listen går videre. Det er i stor grad snakk om normer, altså regler for hvordan det er greit å være, men ofte går de reglene over til å bli noe som er vanskelig å følge for veldig mange mennesker, og da snakker vi gjerne om et ideal. 

Problemet rundt kroppspress ligger ikke i at det er et ideal å være tynn, blond eller høy. Problemet ligger i at vi har et ideal, et snevert mål for hva vi skal strekke oss etter. Det hadde ikke vært noe bedre om idealet var å veie 150 kg, være 150 cm høy og ha rosa bolleklipp. For de fleste mennesker vil idealet aldri være mulig å oppnå. Likevel ser vi disse idealene rundt oss hele tiden, enten det er i avisene, på Netflix eller reklameplakater. Mennesker som ser perfekte ut, med det perfekte livet og de perfekte vennene. Feilen vi ofte gjør er å plassere sinnet vårt på disse menneskene, noe pop-musikken elsker å gjøre som et feiltrinn i veien til kroppspositivisme, se eks. Meghan Trainor med "All about that bass" eller Nickis "Anaconda". [fortsetter under]

Skal vi jobbe mot det snevre idealet trenger vi representasjon, og da må vi rette misnøyen vår mot de som kan gjøre noe med dette. Det er mediehusene, det er de som produserer serier, det er motebransjen, og reklameindustrien, men det er også politikere. For politikere har faktisk mulighet til å gjøre noe med dette problemet, selv om de er veldig glad i å si at de "ikke har en slik makt". Du må faktisk ikke hete Potter for å gjøre det lite attraktivt for reklamebransjen å slutte å retusjere til det ugjenkjennelige, alt man trenger er et litt stygt klistremerke. Dette har dere gjort før med ting som er usunt, husker dere tobakken? 

Men tilbake til hvorfor vi snakker om kroppspress. Vi snakker ikke om kroppspress for at flere skal slite eller innse at de har et problem de ikke har. Vi må snakke om kroppspress slik at flere forstår at det ikke er deres egen skyld når de føler at kroppen ser jævlig ut, at de mislykka og aldri kommer til å få til noen ting. Vi må snakke om kroppspress slik at flere forstår at det er lov å  ikke sminke seg, og at det er lov å droppe trening en dag for å være med venner. Vi må snakke om kroppspress slik at politikere og voksne som kan gjøre noe med dette forstår, og slik at unge får verktøyene til å være fornøyd med seg selv og sin egen kropp. Fordi vi snakker ikke om kroppspress slik at Jonas på 17 kan sitte i kantina og le av at "jeg liker jo digge damer da hehehe" når noen spør om han bryr seg om kroppspress. 

Vi snakker om kroppspress for å bekjempe det, akkurat slik vi gjør med rasisme, homofobi og Donald Trump.

Det nærmer seg slutten på skoleåret og de fleste har fått det siste stipendet før sommeren. Da er det greit med noen tips til hvordan man kan overleve sommeren uten penger. Lykke til 😉

Hurra for Norge, 17. mai og påske, eller noe sånt noe. Nå skal ting forberedes, skjorter strykes og flagg skal gjøres klare. Lykke til med forberedelsene folkens!

I går var det Eurovision, og som mange sikkert vet og skjønner skal det feires skikkelig. Jeg og noen venner spiste taco og så på finalen sammen med P3 morgen. Litt uenig med vinneren, selv om det definitivt var en bra sang. Heiet selv på Bulgaria, som også gjorde det bra. Prøvde å komme inn på Elsker etter finalen, men det var et salig kaos, for det var vi ikke helt alene om den kvelden, he he. Er det homofest så er det homofest.

Da kommer jo den tiden av året hvor jeg liker å gjøre noe tull med utseendet mitt. I fjor gikk jeg bananas og tok hull i nesa og farget håret hvitt, og klippet pannelugg. I år blir det bare farging, for resten er jo allerede der (rart det der med hull man tar i kroppen og sånn). Resultatet kommer sikkert etterhvert, vil egentlig klippe det først, nå ser det litt loka ut. Uansett, nå er det helg og snart er det 17. mai og party party for Norge! Så ha en flott helg alle sammen!

Det er, som mange ganger sagt, eksamenstid og det innebærer ufattelig mye stress. Hittil har jeg hatt to skoleeksamener, en prøve og en innlevering. Nå står det igjen en skoleeksamen og en innlevering. Jeg er mye hjemme i Fredrikstad for tiden og leser til eksamen og jobber med oppgaver. Der kan jeg heldigvis finne roen til å sette meg ned med arbeidet og er så heldig å ha litt curlingforeldre som lager mat og hjelper rundt meg. Hodet er for tiden kaos, men sånn skal det vel være i disse tiden, regner med noen flere kjenner seg igjen?

De siste dagene har vært deilige med sol og sommer. Jeg har til og med tatt det første badet for å i år på Sørenga og sittet ute i sola til langt på kveld. Det høres nesten for fantstisk til å være sant nå oppe i eksamenstiden. Forrige uke var jeg også på en sneak peek på en kunstutstilling om skeivt uteliv fra 50-tallet til i dag, som jeg også deltar i. Jeg er ikke store delen av utstillingen selvfølgelig, men har fått være med på en liten del, som er utrolig morsomt å få lov til! Så da var jeg og Elise på en liten forhåndsvisning av noe av det som skal være på utstillingen nå til sommeren. Gleder meg utrolig mye til å se den i sin fulle glans! Om noen vil lese mer om utstillingen kan dere finne det her.

De neste ukene er noen av de mest stressende ukene dette året. Jeg har alt for mange eksamener, innleveringer og prøver på veldig kort tid, og da trenger man et sted å gå til, roe ned, både mentalt og fysisk. Jeg bor rett ved siden av botanisk hage, og merkelig nok er dette første gangen jeg går dit på tur, helt alene. Vanligvis når jeg er stressa legger jeg meg ned i senga og så bare kjører på til alt som gjør ting stressende er ute av verden, og noen ganger stopper det i senga. Da er det greit å gjøre noe, som f.eks. å gå i botanisk hage, sitte der i stillhet og høre på lydene, se på plantene og ta alt for mange bilder av det fine som er der. Men nå, tilbake til stresset, litt til, så er det snart ferie og over.

Det er rart å stå her i dag. For 5 år siden sto jeg i kantina på Frederik II videregående skole og ble vervet til organisasjonen Press. Jeg ble nærmest tvunget av to venner jeg ikke kjente så godt, men lot meg overtale. Lite visste jeg at det skulle bli den reisen og erfaringen det til slutt ble. Linn, Margrete og jeg drev Fredrikstad Press, og etterhvert skulle vi skille våre veier. Linn skulle til Oslo, Margrete til Tronheim og jeg ble igjen i Fredrikstad. Den eneste kontakten vi hadde ble gjennom Press. Både jeg og Margrete satt i landsstyret sammen, og Linn så vi nå og da. Ett år senere ble jeg og Margrete valgt inn i sentralstyret, og igjen er vi sammen alle tre i samme by.

Press har vært en trygghet, et sted hvor jeg lærer og vet hva jeg går til. Et sted hvor jeg har mine nærmeste venner og mine beste erfaringer. Jeg har fått bli kjent med så ufattelig mange flotte mennesker og blitt utfordret på ting jeg aldri hadde trodd jeg kunne få til. Press og vennene jeg har fått der har vært der for meg når himmelen er blå og dagene er flotte, men også når ting er mørkt og trist. Press var der da jeg mistet mormor under sommerleir og da jeg gråt av glede for de nye tillitsvalgte som ble jublet inn i nye verv. Gled dere, for dere har så mye flott i vente.

Jeg er først og fremst taknemmelig, for den muligheten jeg har fått, for menneskene jeg har fått kjenne og for tilliten jeg har blitt gitt. Men jeg er også redd. Redd for hvordan jeg skal klare å erstatte det Press har gitt meg i tiden som har gått. Det er med et dypt sukk inni meg at jeg nå går mot slutten av min periode i Press. Det rart og litt skummelt. Takk for alt dere har gitt meg, det er heldigvis ikke ferdig helt enda. Jeg skal si lykke til alle nye, men det er snart, først skal vi fullføre perioden med et heidundrendes fyrverkeri av en sommerleir. Kjære landsmøte, takk for at dere igjen beviser hvor mye denne organisasjonen betyr for meg!

Dette innlegget er litt sent ute, men ville oppdatere på hva jeg har gjort i påsken. I påskeferien dro jeg hjem til Fredrikstad til familien og så ned til Kristiansand for å besøke søsteren min og de tre jeg er onkel til. Det var veldig koselig å se de igjen, ettersom det også blir veldig lenge mellom hver gang. Vi gikk turer og spilte kort, og hadde det generelt hyggelig sammen. Deretter var jeg hjemme et par dager før jeg dro tilbake til Oslo. I Oslo hadde jeg to venner fra Barcelona boende hos meg, og på den siste lørdagen i påsken dro vi ut på byen sammen. Generelt en bra og avslappende påske før eksamensstresset starter for fullt.

Denne uken har jeg blitt ferdig med den første eksamenen dette semesteret, så nå er det kun 3 igjen. Det er sol og sommer i byen allerede, og i dag har det vært t-skjorte vær, så da ble det gåtur i Oslos gater. Det er deilig at man endelig kan være ute, selv om eksamensperioden kommer snikende innpå og man i teorien burde lenkes fast til stolene på lesesalen. En dag i sola får gå bra.

I helga, har det som mange har fått med seg, plutselig blitt full sommer i byen. Sola skinner, folk er ute og det kryr av mennesker på restaurantene. Det er skikkelig sommerfølelse å sitte ute på brygga og ta en øl frem til klokka er sju og det fortsatt er varmt nok. I dag har det også vært varmt nok til å gå i shorts, selv om mange beholder boblejakka. At de orker.

Gutt på 20 fra Fredrikstad. Bor i Oslo der jeg studerer Utviklingsstudier på UiO. Jeg driver også med frivillighet på fritiden og hever gjerne stemmen min i media. Blogger om ditt og datt, som oftest tanker og litt om livet. Har et mål om å bli famous på Youtube, men det vet vi begge at aldri kommer til å skje. Alltid hatt en interesse for "det å ikke passe inn", som ofte gjenspeiles i det jeg gjør og interesserer meg for. Kom ut som homofil i 2012, har hatt spiseforstyrrelser, kjipe tanker i ny og ne, men ellers går livet bra. Kontakt meg gjerne på leifers@icloud.com om du har spørsmål.